Om Coaching

Det er nå 8 år siden mitt første møte med coaching. Den gang var det et to dagers internkurs hos min daværende arbeidsgiver. Jeg var nysgjerrig og spent, og det er vel ikke å røpe for mye når jeg sier at metoden gikk rett hjem. Allerede den gang skjønte jeg at dette hadde truffet en nerve, jeg visste bare ikke helt hva. For 4 år siden, gjorde jeg alvor av det: Jeg begynte min coachutdanning hos Erickson for å styrke mine egenskaper som leder. Det er et valg jeg aldri har angret.

Mange sier at coaching er som å komme hjem. Det er en uttalelse jeg kan stille meg 100% bak. Coaching føles bare så… riktig.  Men hva er det som føles så riktig.

Først og fremst tror jeg det er følelsen av å bli coachet. En coach under utdanning tilbringer like mye tid på begge sider av bordet. Å få lov til å snakke om seg selv og sine egne utfordringer og tanker til en som lytter, til en som legger merke til din nøling, som aksepterer dine syn uten å protestere men med å utforske, som stiller deg spørsmål som får deg til å se tingene i en større sammenheng. Coaching er ingenting annet enn en anerkjennende og resultatorientert samtalemetodikk. En metodisk tilnærming for å oppnå resultater, for å utforske målet og komme til resultatet gjennom visualisert forankret motivasjon. Å bli coachet er noe av den mest herlige følelse som finnes. For det handler om respekt. Det handler om å bli sett for den du er og anerkjent for at du nettopp er deg selv og at det er bra nok. Kan det bli bedre?

Ja, det kan det. For coaching virker. Men hva er det ved coaching som virker? Det avgjørende er selvfølgelig tilliten. Der tilliten ikke er 100% er forsvaret i beredskap. Og er du opptatt med å forsvare deg, så vil du også lukke deg. Denne mekanismen er fundamental. En velfungerende og utviklende dialog er preget av gjensidig respekt og retning. Ikke ulikt velfungerende ledelse. Jeg pleier å si at ledelse handler om tre ting: Å peke ut målet, å se dine medarbeidere og å lede deg selv. Coaching eller coachende væremåte ivaretar de to første. Å lede seg selv er kanskje det vanskeligste, men også der gir det å bli coachet uvurderlige bidrag. Selvinnsikten som genereres gjennom å bli kjent med sine kjerneverdier, sine troer og overbevisninger, den forståelse og kunnskap dette gir deg om din egen drivkraft og atferd, er uvurderlig for den som ønsker å polere (eventuelt spa) fram en bedre versjon av seg selv.

Nå må jeg innrømme at min hodestupse forelskelse i coaching er i ferd med å gå over. Du kan si at vårt forhold har modnet. Der hvor tid er en knapp ressurs, opplever jeg at andre former kan være mer effektivt, f.eks. rådgivning. Rådgivning kan fungere godt når det foreligger en tydelig bestilling hvor opplæring (les: kunnskap eller informasjonsoverføring) inngår i prosessen. Men selv da er rådgivningen et minefelt. Tenk om jeg ga et råd du ikke likte? Hva ville det gjøre med din tillit til meg? Hva om jeg brukte et ord eller uttrykk du ikke syntes noe om?

I stedet for å følge med på budskapet ville hjernen din sette i gang en hel rekke automatiske programmer for å bygge opp et forsvarsverk. For sånn fungerer vi mennesker. Føler vi oss utfordret, tar vi oss i akt.

For at coaching skal være fungere må klienten være coachbar. I det legger jeg klienten faktisk oppriktig ønsker endring. Selv om et godt spørsmål kan åpne for mange nye perspektiver, er individets ønske om forandring avgjørende. Så kan man jo si hva man vil om at endring handler om å ønske eller ikke. For endring er uunngåelig. Endring er et behov. Endring er læring, utvikling, kreativitet, liv.

Vil du ikke så skal du! Spørsmålet er heller i hvilken retning du vil endres.

For meg er kanskje det viktigste elementet med coaching er selve rommet. Rommet mellom coach og klient. Coaching-samtalen er et stoppested i tiden. Det er et avgrenset rom, der stress og mas blir lagt igjen utenfor. I coaching-rommet eksisterer bare du. Det er bare deg som gjelder. Et pusterom, et tenkerom og et hav av stillhet, dersom du skulle trenge det. Hva er det ved coaching som virker?  Jeg vil nesten si alt. Men skal jeg trekke fram én ting som til nå ikke er nevnt, så er det forpliktelsen i et spørsmål. Det er denne forpliktelsen mellom coach og klient som driver samtalen og utviklingsprosessen framover. For det er ikke til å unngå; ethvert coachende spørsmål vil utvikle deg. Rommet og tilliten holder deg fast. Det er utfordrende, og det er trygt. Noen ganger er det vanskelig og kanskje til og med litt vondt. Men det virker. Du tvinges videre. På din egen vei.

coaching_gap

Første gang publisert på INTERNATIONAL COACHING WEEK 2013 18. mars 2013.

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s