Den lange marsjen

Jeg har noen spreke venner som går Marchialonga – det 7 mil lange årlige klassiske skiløpet  i Val de Fiemme i nord-Italia. Jeg tipper de er ganske lykkelig slitne når de kommer i mål. Kanskje er de ikke like lykkelige underveis.

Det eneste liknende jeg har vært med på var 3-mila til fots i militæret. Etter 6 kilometer hadde jeg gnagsår fordi jeg hadde tatt på meg for tjukke sokker. Halvveis hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå et skritt til. Jeg var ikke lykkelig. Et par timer senere da jeg var i mål med mine blødende føtter var jeg derimot meget glad.

En av grunnpilarene i teorien om de 3 grunnleggende behov (se tidligere bloggartikler Frykten er mitt våpen, Gleden er på min side og Optimal lykkefølelse på jobb?) er at trygghet = glede. Jeg tror at vi mennesker har glede som et naturlig utgangspunkt. Er ikke det fantastisk?!! Det som frarøver oss gleden er bekymringer og redsler. Uten bekymringer og redsler er vi rett og slett frydefulle. Men det hender vi er slitne, kan du kanskje innvende, og det er et poeng, men handler ikke det om at man ikke har mer energi, at vi ikke orker mer og at det samtidig er en frykt for at vi fortsatt må orke?

Et lite barn som løftes opp smiler og ler. Det er ikke mye som skal til. Bare det å se en voksen lavere enn seg er frydefullt. Dette er ting å ta inn over seg når hverdagens tjas og mas gjør oss slitne og motløse. Kjenn litt på tryggheten her og nå. Ta tak i deg selv og løft deg opp til et nytt perspektiv. Vi som lever i dette landet er så heldige. Vi trenger ikke å la oss true. For mange ting velger du selv at la true deg, og hvorfor gjør vi nå egentlig det?

Kanskje blir det lettere å bære gnagsåret da, kanskje klarer vi å nyte den lange marsjen bedre om vi husker å takke oss selv for at vi faktisk har kommet dit vi er og klarer å glede oss over det uten hele tiden å måtte streve mot målet som alltid henger over horisonten.

Der regnbuen slutter er en krukke med gull, fortalte min far meg da jeg var liten. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en regnbue. Jeg ser etter punktet der den går ned i skogen, i dalen nedenfor, i åssiden. Noen ganger er jeg ute og går; jeg går nærmere og nærmere regnbuen. Et par ganger har jeg vært så nære at jeg har trodd jeg skulle klare å ta på den. Men så er den borte. Den har flyttet seg lenger vekk, og jakten på gullkrukka fortsetter. 

Hemmeligheten ved livet er takknemmelighet og balanse. Balanse mellom anstrengelse og hvile, balanse mellom målrettethet og tilstedeværelse. Vi strekker oss, og så kryper vi litt sammen, vel vitende om at det må være akkurat slik. Hjertet forteller oss det. Hvert eneste slag. Kompresjon og ekspansjon – slik er livets pulserende muskel. 

VI må huske å nyte og glede oss. Og vi må ikke glemme å holde fokus mot regnbuens ende. Men skatten er det vakre synet underveis. 

God helg.
regnbue
Takk for at du deler.

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s