Når barne-tv ikke lenger virker…

– Nå må dere se på barne-tv!
Formaningen fra far er alt annet enn utydelig. Like lite utydelig er tilbakemeldingen:
– Jeg har vokst fra barne-tv!
Utsagnets opphav er min fem år gamle datter. En far som nærmer seg middagshøyden kan bare rive seg i de grå hårtustene og mumle ”Ungdommen nå til dags…

For sånn har det altså blitt hos oss. Ungene vil ikke lenger se barne-tv. Så har vi ikke det å lokke/true med lenger heller. For jeg innrømmer det så gjerne. Det hender jeg innenfor husets fire vegger tyr til fryktbasert lederskap når tidsklemma tar kvelertak og terrenget ikke stemmer med målbildet. Formaningen denne artikkelen begynte med, kunne like gjerne vært byttet ut med: Nå må dere spise maten deres eller så får dere ikke se barne-tv!

Det hender disse tingene diskuteres etter at ungene er i seng. I teorien har min kone og jeg ganske god kunnskap og forståelse, synes vi. Men når kulene går varmt er det fortsatt praksis som gjelder. Oppførsel må få en konsekvens, er undertegnedes mantra, vel vitende om at det er positiv oppførsel som skal gis fokus, mens den negative i det lengste skal ignoreres. Det er teorien. Når klokka er ti over leggetid og ungene planter nevene i Corn Flakes-en, er imidlertid teorien like lite verdifull som barne-tv har blitt når det gjelder lokkemat. Det er greit med slinger i valsen når takten er romslig. Dessverre er det oftest det motsatte som er tilfellet i vår informasjonshverdag, og da blir det lett teknisk feil.

Kravene i dagens samfunn er skyhøyt over kravene fra den gang jeg selv vokste opp. Den gang holdt det å følge moten. Grein du deg til Busnel-genser og Docksides så var du inne i varmen de neste 6 månedene. Men selv om kravene er hardere i dag, handler det om det samme; nemlig å høre til, å være ønsket. Det handler om status og anerkjennelse. Gjennom sosiale medier, blogger etc, kan man fort få følelsen av at man må være perfekt. Og selv om den reflekterte perfeksjonist vet at ting bare er perfekt når det kan bli bedre, er dette neppe et sunt krav på være unge. På det punktet er vi i hvert fall ganske gode rollemodeller: for her feiles det i bøtter og spann. Ikke er vi redde for å fortelle ungene at vi gjør feil heller.

Så drit da i om det av og til vanker trusler mot lørdagsgodtets eksistens en sen torsdagskveld når mais-melkesølet står som ei fonténe over middagsbukta. For det som er viktig er at ungene blir sett. Anerkjennelse og respekt bygger selvfølelse. Også for store unger som har passert 40 og vel så det. Min teori er at ingen har vondt av litt straff om man har gjort noe galt. Men alle har vondt av å ikke bli sett. Kanskje med unntak av barne-tv…

God helg!
tekniskfeil
Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s