Hold lusekammen klar!

De siste dagene har jeg vært tilbake på gamle jaktmarker. I et bi-prosjekt jeg holder på med, prøver jeg meg som dataprogrammerer. Det går ikke akkurat knirkefritt. Det har skjedd en del innen software-utvikling siden jeg sist programmerte. Det er ikke til å unngå at det blir feil. Mange timer har gått med til å slite med debugging. Debugging er godt norsk programmererspråk for avlusning. Og lusene nøyere seg ikke akkurat med å klø og formere seg i dataprogrammene, nei de stopper hele skiten. Det finnes bare en akseptabel løsning: å kvitte seg med elendigheten. Innen programvareutvikling finnes en rekke forskjellige “lusekammer”, men ingen av dem er 100%. Noe av de viktigste man kan gjøre er såkalt “separation of concern”. Det betyr å bryte ned i elementer, isolere dem, teste hver enkelt for deretter “friskmelde” og å gå videre og eventuelt til slutt (ja, irriterende nok er det alltid til slutt!!) finne feilen og rette den.

Det kan gå ganske hett for seg når jeg i frustrasjon river meg i håret over “lusene” mine. Heldigvis sitter jeg godt isolert på enerom, men det er ikke alltid jeg kommer helt lusefri ut.
Da kommer debuggingen til nytte i et helt annet perspektiv. For det minner meg om at jeg bare er en feilprogrammert datamaskin selv. Der behovene mine ikke er oppfylt (for eksempel i form av velfungernde datakode) oppstår stressoppførsel. Noen ganger er behovene åpenbare, andre ganger kan de være godt skjul og kanskje meg ikke engang bevisst. Da kan “separation of concern” komme til nytte. Deler du behovene dine ned i de tre grunnleggende behovene: Trygghet, Nytelse og Utvikling, blir det lettere å finne feilprogrammeringen. For et sted innerst inne, er den logisk. Dvs, vi mennesker har et nivå som ikke datamaskinene har ennå, nemlig assosiasjonsnivået. Det er her vi blir lurt. De lynraske desktop-snarveiene som følelsene våre er, trigges på noen få 3-4 input-parametre. Plutselig har et program som helst burde vært oppgradert eller avinstallert, startet. På et blunk er det kommet lenger enn noen exit-knapp kan håndtere, og “moroa” er i gang. Som alltid når et program tar over kontrollen på prosessoren, beslaglegger den alle ressurser og gjør det plent umulig å gjøre noe annet. Da er det “svenskeknappen” som gjelder – gjerne som metafor på å gå eller løpe en tur, skyggebokse, eller noe annet fysisk som kan blåse ut den aggresive energien.
Avlusning” av vår menneskelige programkode er minst like krevende som debugging av javascript og dets like. Men det må til. For selv om du kanskje fungerer uten feil og knirkelyder for øyeblikket, vet vi alle at det kommer til å oppstå. I dypet av oss alle kravler  lusene og venter på et passende øyeblikk for å slå til. Da gjelder det å være klar. For hver time vi bruker på vår egen avlusning, lærer vi en masse nytt. Det er gevinsten. Gitt at vi tar oss tid til å reflektere over feilene, vel å merke. Hvis ikke, blir vi sittende fast i en uendelige loop, og da stopper hele skiten.

God lusefri helg!

badbug
Likte du det du leste?

Jeg er takknemlig om du deler.

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s