A Younger, Fucked Up Version

Onsdag kveld var jeg i Telenor Arena og så Roger Waters fremføre sitt verk The Wall. Ikke uventet var det en mastodont av et show i visuell og auditiv drakt. Som for så mange andre har The Wall gjort sterkt inntrykk på meg. I utgangspunktet er rockeoperaen en selvboigrafisk (?) psykologisk historie om en gutt som mister faren sin i krigen og vokser opp med en delvis fraværende, delvis overbeskyttende mor, noe som selvfølgelig bare må resultere i rockestjerne-status, narkotikamisbruk og psykose. Et av høydepunktene i konserten var da Waters sang Mother mens et videoopptak av ham selv fra en Pink Floyd-konsert i Earl Court fra 1980 ble vist på “muren”. Han introduserte sangen med å fortelle at den vi ville få se på filmen var “A Younger, Fucked Up Version”. Det var et fascinerende tidsgap som ble fylt der og da. “Mor, tror du de vil ødlegge meg?” lyder den norske tekstoversettelsen fra filmen. Roger har tilsynelatende reparert seg selv. Eller kanskje han bare har fått traumene og skavankene mer på avstand. Fra å være et egosentrisk selvpoetisk verk har han vendt The Wall til å bli et anti-krigs manifest av de sjeldne. Et gjennomgangstema i showet er bilder av falne helter – store som små – fra vår klodes kriger de siste 70 årene (hans levealder). Verden er kanskje fortsatt like “fucked up”, mens Roger´n har fått sine greier i perspektiv.

Og det er dette perspektivet som er viktig. Alle har vi våre arr og skavanker. Ingen slipper unna uten riper og bulker gjennom et langt liv. Noen sår tar lenger tid å lege enn andre. Vi kan velge å mure oss inne, gjemme oss bak en fasade, men løsningen vil alltid være å rive ned muren når vi er sterke nok til det.

Så hvilke murer er det du har bygd opp rundt deg? Hvilken hensikt tjener disse murene?
Vanenes automatikk gjør at vi fort glemmer hensikt og mister perspektiv. Da kan det være greit å stoppe opp og spørre seg selv om du virkerlig fortsatt trenger masken, fasaden eller muren, eller om du kan la den falle og sette deg selv fri til å leve resten av livet i det fri.

Alle har en “Younger, Fucked Up Version” som har satt sine spor og etterlatt sine kodelinjer. Men det er også her både styrken og det vakre i livet ligger. For i alle nederlag og all motgang ligger det unyttet potensiale; her finnes kilden – gjødselen og drivkraften til å oppnå uanede resultater, enten det handler om å spre antikrigsbudskap gjennom gigantiske rocke-epos proppfylt av effekter på en overfylt sportsarena eller noe litt mindre prangende. Snu fortegnet og bruk det som en springfjær til å nå nye høyder! Turn Down The Wall!

God helg!
An older not so fucked up version

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler.

 

 

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s