Retro: Gullet du glemte

Trenger du et pustehull i ferien?

Noen jobber med å bli bedre på å planlegge arbeidsdagen og fritiden sin for å få mer ut av livet. Time management er big business og utvilsomt et sted der det er mye å hente. Jeg har forsøkt noen forskjellige varianter. Noen dager er jeg flink. Klarer jeg å holde skjema får jeg gjort utrolig mye og blir utrolig fornøyd med meg selv. Klarer jeg ikke å holde skjema sklir det helt ut og jeg blir utrolig misfornøyd med meg selv. Faktisk må jeg være så ærlig å si at sistnevnte leder ganske komfortabel i konkurransen. Det er lite hyggelig, både for meg selv og omgivelsene å være i nærheten av den versjonen av meg som er misfornøyd med meg selv. Altså må jeg bli flinkere, alltid flinkere. Og finnes det noe som er mer irriterende enn å måtte blir flinkere? Arrrrrrgh!

Jeg leste et sted at vi har konstant mengde selvdisiplin. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er en interessant vinkling. For gitt at det er slik, hva ville du bruke den på? Når på dagen bruker du dagens tildelte dose? Selvdisiplin er antakelig en av de vanskeligst tilgjengelige energiformer som finnes, og dermed både kostbar og verdifull (alt ettersom situasjonen). Om det er slik, så er det også en forklaring på hvorfor jeg noen dager (de fleste) ender opp bak skjema. Kan hende jeg kan tillater meg aldri så lite god samvittighet for det ved å si: “Ha, det er da ikke så rart. Jeg måtte jo bruke all selvdisiplinen allerede til frokost!” Jo visst, det er en idé! Men så fikk jeg en annen idé. Hva om å snu det helt på hodet? Hva med å planlegge hvile istedet for oppgaver?

Jeg er utrolig dårlig på å hvile, helt elendig faktisk. Det er nesten så jeg må ta meg en ferie for å komme igang. Innlysende nok er derfor dette et prosjekt som må ta tid. Erik Møller i Pepp Norge sa en gang jeg var på kurs med ham at hvis han var leder ville han pålegge alle sine ansatte å ta en power-nap i to-tre tiden på ettermiddagen. Det gikk så inn på meg at jeg satte i gang kollektive power-naps med konsulentene mine. Stakkars, de var helt forstyrret. Der lå de på gulvet på møterommene sammen med meg og fakturerte tusen kroner timen. Det er mulig de ble mer anspente av det, men hensikten var god. Og tankegangen er langt fra ny. For jeg var bare 6 år første gang jeg stiftet bekjentskap med fenomenet planlagt hvile. Ok, perspektivet var litt annerledes. På barneskolen ble frikvarteret ofte brukt til fotball, slåball, langgrenn eller snøballkrig. Men hvile kan være så mangt. Poenget er at vi allerede den gang hadde en pause på noen minutter hver time. Av alt jeg har lært på skolen har jeg altså gått glipp av det aller viktigste – nemlig pausene! Helt til nå. Pausene er det glemte gullet! Og nå må jeg avluses. Prestasjonssamfunnet og et selvbilde som er bygd opp nesten utelukkende på å yte, har forvandlet meg til en manisk arbeidsmaskin som ikke klarer å ta pauser. Dette er det på tide å gjøre noe med. Inn med nye “fag” på timeplanene: “Gå tur”, “Sitte i en stol og ikke gjøre noe”, “Mindfulness”,”Pust-meditasjon”,”Fokusert meditasjon”,Power-nap”. Det blir en bratt lærekurve og helt sikkert smertefullt. Samtidig forteller en lett vibrerende følelse langt inne og nedenfor mellomgulvet meg at jeg endelig kan være inne på noe. For hva er det verste som kan skje? En rastløs meg som må jobbe på spreng et par timer? Pføy! Det er da ikke noe farlig – det kan jeg alt om.

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler!🙂

2 thoughts on “Retro: Gullet du glemte

  1. Fint innlegg og viktige ting du nevner! Jeg har likevel lyst til å komme med et lite innspill som kanskje belyser hvorfor mange synes det er så vanskelig å ta pauser, og at det dermed ikke blir gjort.
    Det går på HVA en pause er.. Og ganske riktig som du nevner, på skolen lærte vi å ta pause hver time, og den brukte vi til aktivitet. Det gjaldt å tømme hodet, og nettopp dette er det også viktig å fokusere på i voksenlivet. Hvis en pause skal være en paaauuuse, der vi skal ro oss helt ned både i kropp og sinn, så tror jeg mange synes det krever for mye. Det er vanskelig, og krever trening å plutselig ikke skulle gjøre noe. Jeg tror at hvis man fokuserer motsatt, nemlig på å bruke pausen på å gjøre noe annet enn jobben, noe lystbetont aktiverende, noe spennende som vekker sansene, noe som tømmer hodet ved at man er i nuet om denne ene aktiviteten, så kommer man like nærme målet om en ”frisettende pause” som ved meditasjon, power-nap og andre rolige aktiviteter. Spille badminton, kort, ta en håndbak, sparke fotball, gå en tur (som du nevner) etc.
    Som pauseaktivitet som gir nye krefter tror jeg dette vi gjorde på skolen som barn er like virksomt som rolige øvelser.
    Når dette er sagt vil jeg imidlertid tilføye, og si meg enig i at meditasjon og mindfulness selvfølgelig har verdier i seg som ytterligere vil bidra til sinnets ro og kontakt med den indre stemme, og øver man seg på å komme dit at dette blir en del av hverdagen så er det optimalt, men etter min mening ikke strengt nødvendig for å oppnå en kvalitetsmessig og oppbyggende pause fra arbeidet.

    • Hei Kristine!

      Takk for utfyllende og god kommentar.
      Jeg er helt enig med deg. En avbrytende aktivitetet som endrer fokus fungerer meget bra som en pause. Jeg bruker dette masse.🙂
      Tror også at det er viktig å sette av noen pauser til å “stoppe hodet” og gjøre ingenting. Ferietid er bra for å øve!😉

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s