Unner du deg litt sabotasje?

Det er tidlig (nåvel) morgen. Jeg sitter med kaffekoppen og Aftenposten og kjenner på et sug etter noe søtt. Jeg er inne i en diett. Vel, for å være ærlig, skulle dietten avsluttes igår, men målet er ikke nådd. Det gikk greit lenge, men så dro vi på ferie. Da skar det seg. Så var det påske. Da skar det seg igjen. Det verste er at jeg på forhånd hadde pekt ut disse to hendelsene som de største truslene mot mitt diettmål. Allikevel slår de inn. Hva i all verden skjer? Hvorfor? Når jeg er så dedikert!?!

Denne artikkelen handler egentlig ikke om hverken slanking eller kosthold, men mitt vektmål er et ypperlig eksempel på en endringsprosess som møter sterk indre motstand. Om og om igjen. For jeg har vært på slanker´n før. 3 relativt vellykkede prosjekter. Jeg har nådd relativt krevende mål. Utfordringen er at jeg sklir tilbake. Jeg endrer meg, men endringen er så liten, (u)vanene er ikke fordrevet. Jeg saboterer for meg selv.
Denne morgenen, hvor jeg sitter der med kaffekoppen, søtsuget og den dårlige samvittigheten min, skriker en avisoverskrift imot meg: “Derfor klarer du ikke å si nei!”
Aftenposten lokker med sex, sjokolade, alkohol, gambling. Jeg klarer ikke å stå imot.

Artikkelen referer en bok, “The Fix”, som peker på at det finnes en fellesnevner for avhengigheter: Dopamin. Dopamin stimulerer oss. Den erfares som belønning eller glede. Ikke som tilfredshet, men som et sug. Artikkelen lander som mitt siste vektprosjekt midt i mellom: Som bokanmeldelse pirrer den nysgjerrigheten men gir ingen evaluering, som artikkel uteblir svaret. For det er svaret vi er ute etter. Hvorfor klarer jeg ikke å stå i endringen. Hvorfor går motstanden til stadige omkamper? Hvorfor forføres vi om og om igjen selv om vi vet at det ikke er bra for oss. Hjernens belønningssystemer går uransakelige veier.
testostoroneLa meg tenke tilbake på de deilige påskedagene. Sol, familieidyll, hytte, fløyselføre… for ikke å glemme snømåking, vannbæring, vedfyring, ungeskrik, tunge bører med glatte ski som spriker i alle retninger og hytta som aldri blir varm. Jo da. Valg av perspektiv bestemmer opplevelsen. Men det hender vi føler vi må ta i litt. Som f.eks. da jeg skulle ta igjen det tapte etter syden-ferien med innlagte fastedager. Det gikk greit det, både en og to ganger, men når påsken dukket opp og jeg hadde båret 40 kilo og fire skipar til hytta og måkt hele terrassen, da fortjente jeg litt belønning, ikke sant? Og gjett om det var belønning i min 40 kilos sekk! I Syden klarte jeg å holde igjen i 3 dager. Vi var borte 10. På dag fire, ga jeg etter for tante Toves matlagingskunstner og min sabotør-kones overtalelsesevner. “Unn deg litt ekstra nå som du er på ferie da!” Som sagt så gjort. Mer skulle det ikke til. For målet jeg hadde satt meg var så krevende. Systemet (og kulturen) var ikke tilrettelagt. Jeg fortjente belønning for innsatsen. Poenget var at jeg ikke klarte å stå i mot fristelsen. Snop og mat som belønning var for sterkt implementert til at jeg klarte å følge den åpenbare logikken om at de dro meg i feil retning av vektmålet.
For det er her det svikter hver gang. Svakheten i spillifiseringen, i belønningsstrukturene. Når de nye belønningsstrukturene er for svake i forhold til anstrengelsen tar de tradisjonelle over. Vår oppfatning av “rettferdighet” er ikke akkurat en venn. “Unn deg litt ekstra nå som vi er på ferie da! Nå har du vært så flink lenge…”, sa min kone og la et nytt lag lebestift. 978x

Selvfølgelig er det hverken tante Tove, min kone eller feriens skyld at jeg sprekker. Samtidig er det grunn til å tro at om påsken hadde kommet en uke senere og vi hadde droppet vinterferien, ville jeg idag vært 4,5 kilo lettere. For det handler om fascilitering. Det handler om å legge til rette for den atferd man ønsker. Aftenposten-artikkelen kommer også inn på det. Det handler om tilgang og kultur. Det null problem å faste en dag om man har nok å gjøre. Værre er det når godsakene formelig renner ut av påskesekken. Valgdesign er et uttrykk her. Shawn Archer skriver i sin bok “The Happiness Advantage” om sine problemer med å få øvd nok på gitar til tross for at han hadde dette som mål. Løsningen ble å plassere gitaren i et stativ midt i arbeidsrommet istedet for å ha den i skapet. Han mener det er en 20-sekundersgrense. Så lenge gitaren er tilgjengelig innen en rekkevidde på 20 sekunder, tar han den opp. Tar det 21 sekunder å hente den fram, lar han være. Dette er valgdesign. Hjemme pakker jeg potetgullposer inn i både en, to og tre plastposer og gjemmer dem innerst, øverst i skapet. Jeg putter sjokoladen i fryseren i kjelleren og sørger for ikke å være sulten når jeg går i butikken. Rutinene jeg etablerer er med omhu. De skal lede meg til å unngå alle fristelser, slik at de seiler forbi på betryggende avstand. Det hender jeg “ryker på”, men det er tilgangen som styrer det. Og mens jeg jobber videre med mine valgdesign, må jeg også jobbe med perspektivene på hva som egentlig er belønning og hva som er sabotører. Som med alt annet er det målet som avgjør.

God helg!

red_mouth_eating_dark_chocolate

Likte du det du leste?
Jeg er takknemlig om du deler! På forhånd takk!

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s