En tidlig morgen på Ringstabekk t-banestasjon

Det er tirsdag morgen, klokken er kvart over syv og jeg har akkurat parkert bilen på parkeringsplassen ved Ringstabekk T-banestasjon. For en sjelden gangs skyld har jeg god tid. Jeg kan senke skuldrene og slappe av. Jeg lener meg tilbake i setet og vurderer om jeg skal legge inn en fem minutter meditasjon eller bare sitte stille og nyte den øredøvende stillheten. Så fanger jeg en bevegelse i bakspeilet. En bil med en middelaldrende kvinne svinger inn på parkeringsplassen. Hun blinker og gjør tegn til å kjøre inn på plassen ved siden av hvor hun stopper motoren. Først da hører jeg radioen. Høyt og tydelig tyter den ut et eller annet – for henne tydeligvis interessant – radioprogram. Damen forblir sittende. Radioen forblir på. Mer skulle det ikke til denne morgenen…

Jeg kjente jeg ble gjennomsur. Jeg vurderte å kakke på ruta og si at jeg egentlig ikke var interessert i å høre på radio, men fant ut at jeg ikke var i stand til å konfrontere vedkommende på en vennlig nok måte til å holde min irritasjon skjult. Istedet gikk jeg. Sto fem minutter på t-banestoppet, hutret og frøs og irriterte meg minst like mye som jeg ville gjort i bilen. For hvem var denne – unnskyld uttrykket – kjerringa som trodde hun kunne tillate seg hva som helst?! Det var én bil på parkeringsplassen: Min. Hun måtte på død og liv finne plassen ved siden av som utgangspunkt for sin kringkasting.

Lydforstyrrelser burde være med på min SCARF-liste (se tidligere blogg). Jeg tror det handler om handlingsfrihet. Jeg er først på plassen, skulle ikke jeg ha rett på 5 minutters meditasjon når jeg for en gangs skyld var tidlig ute og fant rom en tidlig morgen?

Irritasjonen vedvarte. Det hjalp noe å sette merkelappen “trussel mot handlingsfrihet” på den. Men på t-banen fortsatte det. Jeg valgte meg er ensomt stille hjørne. Først kom en mannsperson med kraftig behov for markering av åndedrettsfunksjonen, deretter fyltes plassene ved siden av meg av to kinesiske damer som plapret som spålapper i vårstorm. Jeg var i ferd med å gå av skaftet.

Heldigvis forstår jeg ikke hva de sier, tenkte jeg – sånn sett burde jeg sikkert være takknemlig! Pling! …

Ja, jeg sier det igjen: Pling! For med en gang tanken om takknemlighet slo meg, endret det humøret mitt. Jeg fant en humoristisk innfallsvinkel. Bare påminnelsen om takknemlighet – og at det, jfr. min gamle sjef, kunne vært værre – fikk meg i godt humør. Faktisk hjalp meg slik at det lokket fra et smil i munnvikene mine. Innen t-banen hadde nådd mitt bestemmelsessted hadde smilet vunnet over irritasjonen, og da jeg møtte mine kollegaer på kontoret i Tordenskioldsgate var både smilet og hverdagsgleden ekte.

God helg!🙂
collage-artwork

Ga det deg noe? Jeg er takknemlig om du deler. På forhånd takk!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/541676f5ca83451fac0490d63e78355bfc3f3d87 

4 thoughts on “En tidlig morgen på Ringstabekk t-banestasjon

  1. Bra at du kunne se det komiske i situasjonen til slutt, men må innrømme at du fremstår som uvanlig humørsyk i situasjonen som beskrives i dette innlegget. For meg virker det som du har hatt urimelige forventninger – det at et sted har en T-banestasjon forteller meg at det egentlig er ganske tett befolket, og du burde forvente selskap, uansett hvor tidlig du parkerer BMW’en din. Å forvente å sitte alene på T-banen når den kommer, faller på sin egen urimelighet!

    Her kunne du vel blitt din egen lykkes smed ved å justere dine egne forventninger?

    • Du har nok rett i at jeg var humørsyk denne morgenen. Heldigvis ble jeg humørfrisk.🙂

      Ellers peker du på et meget viktig område. Forventningsstyring er kanskje et av de områder hvor det gjenstår mest å gjøre for både den ene og den andre. En enkel (og muligens effektiv) strategi ville være å forvente nada. På den annen side, når man da endelig ser muligheten for noen minutters fred og ro til kontemplering…😉 Et verre aspekt er at hvis man tar bort forventningene fjerner man også muligheten til å glede seg, og ofte er jo det noe av det beste. Erkjennelsen blir imidlertid da evnen til å glede seg “over” og ikke “til”.

      • Ja, pessimister blir aldri skuffet🙂

        Misforstå meg rett – jeg mener faktisk at det også må være lov å glede seg TIL noe, så lenge det er et snev av realisme i bildet. Vi kjenner vel alle personer som lager de villeste planer, enten det gjelder fester eller ferieturer med hele den utvidede familie, og som så blir kjempeskuffet når det viser seg at ikke alle andre synes at planene er like gode.

  2. Pingback: Jeg – en humørsyk? | A-Changing Times :: Før det er helg….

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s