Innrømmelser fra farlig farvann

Hvorfor vil du være leder?
I en samtale jeg hadde nylig, sa en kunde at han ønsket å undersøke om det å være leder egentlig passet for ham.
Hvorfor vil du være leder? spurte jeg. Hva er ditt motiv for å velge lederrollen?

Svarene får du selvfølgelig ikke av en ICF-Coach😉 – du må finne dem selv. Men hvis svaret ditt er at du ønsker makt, status, anerkjennelse, oppmerksomhet, respekt eller rett og slett å bestemme, så er du i farlig farvann. Ja, det er verre enn det. Du er i deep shit. Og enda verre; dine medpassasjerere på skuta du styrer er også i deep shit. Sannsynligvis ender du opp som en dårlig leder, i verste fall som en farlig leder som seiler skip og medarbeidere lukt i avgrunnen. Og det er mange av den typen der ute. Jeg kjenner et par.

Dessto mer honnør til min klient som ønsket å undersøke sin motivasjon.
Jeg må innrømme at jeg har brukt litt tid på dette spørsmålet selv. Og det er mulig at det jeg skriver nå kan komme til å diskvalifisere meg fra alle fremtidige lederstillinger, men jeg må være ærlig. Jeg har alltid hatt lyst til å være leder. Da jeg var barn og noen spurte meg om hva jeg skulle bli, svarte jeg en stund administrerende direktør. Lenge kjente jeg et dypt og intenst sug etter å bli sjef. Så plutselig stilte jeg meg selv spørsmålet om hvorfor dette var så viktig for meg. Svarene jeg fant gjorde vondt. Veldig vondt. For det handlet om anerkjennelse. Det handlet om status. Det handlet – ikke så mye om makt og det å få bestemme, men om å bli hørt. Nå vet jeg hvordan disse behovene har oppstått i meg, og således er jeg i stand til å identifisere og til en viss grad nøytralisere mine handlinger når disse verdiene trår fram. Det er ikke et svar jeg er stolt av. Alt tyder nemlig på at min drivkraft til å bli leder, handler om meg selv og min egen tilfredsstillelse, dessverre. Jeg kjenner jeg blir inderlig lei meg når jeg tenker på dette.

Mine egne svakheter beveger meg. Konklusjonen er slående. Jeg er en person med lav selvfølelse som trenger bekreftelse utenfra på min egen verdi. Nuvel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå som jeg vet det, kan jeg gjøre noe med det. Å jobbe med sin egen selvfølelse og sin egenomsorg, er noe av den beste investeringen man kan gjøre i livet. Jeg har jobbet med det en stund, og det er fortsatt et stykke igjen. For det handler til en viss grad om å velge seg verdier som ikke kan trues. Det er ikke gjort i en håndvendig.

Er alt håp ute, tenkte jeg. Jeg må innrømme at det så mørkt ut. Men noe et sted langt inni meg ville ikke legge seg flat. Jeg har vært leder, og jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde. Et eller annet sted langt nede i dypet skurret det. Kunne det være noen flere sider ved saken?

På tirsdag fikk jeg svaret. Jeg var på oppdrag som karriereveileder og gikk igjennom en personlighetstest med en kunde. Akkurat denne typen personlighetstest har et kapittel som går på hva du trenger av omgivelsene for å fungere best mulig. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke reflektert særlig over dette kapittelet før. Men det er jo innlysende. For at vi skal prestere vårt beste må jo forholdene ligge til rette! Det er jo helt opplagt. Sakte steg boblene til overflaten, de små grå begynte å komponere et argument. Hva var det jeg selv trengte for å være den beste utgaven av meg selv? Var noe av dette som var på plass i lederrollen? Og her fant jeg svaret. Jeg er nemlig godt oppdratt, pleier jeg å si. Heder til mor og far. Jeg har lært hvordan man skal oppføre seg, være høflig og beskjeden. Jeg pleier sågar å si at jeg lider av falsk beskjedenhet. Jeg sier det for å være morsomt, men plutselig slo det meg hvor sant det er. Jeg lider. Av falsk. Beskjedenhet. Wow! Trippel WOWOWOW! For her kommer endelig greia folkens: Min barndoms programmering, all min gode oppdragelse som har resultert i beskjedenhet og til en viss grad autoritetsfrykt, holder meg tilbake. Albuene mine er for runde. Jeg tar meg ikke nok til rette. Jeg må alltid spørre om lov. En god strekkøvelse for meg er faktisk å jobbe med å bryte lover og regler! Så da jeg for litt siden var på teater og det ble opplyst at fotografering og filming ikke var tillatt, dro jeg fram kameraet. Det var skrekkelig skummelt, men også litt deilig.

Det er dette lederrollen gir meg. I mange år hadde jeg lederoppgaver og til en viss grad lederansvar i min jobb, men mangelen av et formelt mandat holdt meg tilbake. Tillatelsen til å være leder var ikke gitt, og i min beskjedenhet og hensyn til mine medarbeidere, turde jeg ikke å “ta rommet”. Jeg har blogget om det å være leder uten tittel, at alle kan være det, og at lederskap ikke handler om mandat. For meg er mangelen på mandat noe som holder meg tilbake. Da jeg endelig ble “formell” leder merket jeg hvordan jeg vokste på det. Rammene var på plass, jeg hadde den forankringen jeg trengte. Ja visst kjente jeg på statusen og den (innbilte ?) anerkjennelse det lå i å være leder, men jeg trengte ikke hevde meg, jeg trengte ikke mer enn det jeg hadde fått. Mandatet gjorde meg trygg. Denne innsikten gjorde at jeg fikk igjen håpet. Kanskje er jeg egnet som leder allikevel? Men, jeg – som alle andre – må overvåke mine drivere. I et svakt øyeblikk, når jeg er sliten eller uoppmerksom, kommer de gamle motivene stormende. Autopiloten kobler inn; det er den forhåndsprogrammerte roboten som styrer. Da er det grunn til å være bekymret (selv om du neppe er det). Den gode nyheten: Selvinnsikt forsvinner ikke. Er du først blitt bevisst på noe, så glemmer du det ikke.

God uke!
Styrer du i farlig farvann?

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen med dine venner på din egen blogg eller på Facebook, LinkedIn og Twitter! Tusen takk!🙂

10 thoughts on “Innrømmelser fra farlig farvann

  1. Gode poeng her, Asle – Douglas Adams var jo også tilhenger av konseptet om at de som ønsker å bli ledere på ingen måte bør bli det: “It is a well-known fact that those people who must want to rule people are, ipso facto, those least suited to do it… anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job.”

    Imidelrtid er det jo også et annet aspekt – vanligvis øker jo graden av papirarbeid, plunder og heft proporsjonalt med graden av lederansvar; dess høyere man kommer på rangstigen, dess mindre faglig arbeid får man utført. De av oss som har jobbet i utdanningssystemet er jo kjent med ordtaket “Those who cannot do, teach” – er det ikke en viss fare for at de som ikke følger med faglig ender opp som ledere?

    • Douglas Adams var en mann med mange gode skråblikk.😉 Fikk nylig tak i Dirk Gently’s holistiske detektivbyrå (1987) og gleder meg til å lese den.

      Vedrørende det å ende opp som leder om du ikke følger med faglig, så håper jeg det er et rekrutteringssystem som tilhører fortiden. Personlig er jeg av den oppfatning at ledelse er et eget fag.

  2. Hei Asle

    Kjenner meg veldig igjen her, da jeg fikk mandatet og den rette forankringen opplevde jeg at det å være leder ga meg mye. Ikke minst innsikt i forbindelse med hvordan det er å lede mennesker som har forventninger til deg som leder. Til å begynne med syntes jeg forventningene var vanskelig å innfri inntil det gikk opp ett lys for meg. Nemlig at de forventet det samme av meg som jeg forventet av dem. Respekt og Forståelse

    Dette var jo akkurat det samme som jeg forventet av min(e) ledere, respekt for jobben og den personen jeg er.

    • Takk for en flott påminnelse, Morten!
      Re´spectare! Å se igjen/på ny. Latinerne kan få sagt det.
      Det er ikke vanskelig å ønske seg respekt og forståelse, men noen ganger er det vanskelig å gi det først…

  3. Hei, takk for flott tekst, det var en glede å lese, skulle gjerne lest mer.

    Det er vel soleklart at alle har behov for anerkjennelse og positiv tilbakemelding.
    Noen har større behov enn andre.

    Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men mitt ledelses ønske ”overskygges” ønske om å gi ansatte muligheten til å gjøre en god jobb som tilfredsstiller mine krav og forventninger til kvalitet og service.
    Det er et ønske at de skal få godfølelsen på vell utført arbeide, bygge selvtillit, evner og arbeidsglede ved å kunne gå hjem i trygg forvisning om at de har gjort en god jobb.

    Ser frem til å lese mer!

    Mvh Tore Røen

  4. Pingback: Årets 10-på-topp hos «Før det er helg…. | «A-Changing Times :: Før det er helg….

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s