Oppskrift på å få meg forbannet

Har du noen gang tenkt over ha som får deg skikkelig forbannet?
Og har du noen gang tenkt på hvorfor det er slik?

Brukanvisningen for å få undertegnede i harniks er enkel:
Avbryt meg og ikke lytt til det jeg har å si når jeg meddeler noe jeg mener.

Dette er det aller mest provoserende jeg opplever. Første gang går greit, andre gang også. Når det gjentar seg og gjerne kombinert med en dårlig natts søvn eller at jeg er sliten av andre grunner – da smeller det.

Og smellet er høyt. I hvertfall inni meg. For jeg er også programert til ikke å eksplodere i åsynet på andre. Noen ganger burde jeg kanskje gjøre det. Noen ganger drømmer jeg om det i ettertid, om hvor deilig det hadde vært å la seg sprekke helt og virkelig gitt den andre en verbal omgang så det holdt. Skikkelig parkert vedkommende. Men det funker jo ikke. For vi skjønner jo ofte ikke selv når vi ikke viser respekt for andre. Å lytte til det andre sier, å se andre for det hun eller han er og gjør, samt å agere i henhold til det er en kompentane. På fagspråket heter det relasjonskompetanse. Relasjonskompetanse er i 2012 den ressurs – uavhengig av hvilket land du reiser til – det er størst manko på. Samtidig er relasjonskompetanse det viktigste verktøy for å nå komplekse og sammensatte mål. Relasjonskompetanse handler om empati, sosiale antenner, oppmerksomhet og ikke minst bevissthet på egne følelser og reaksjoner.

Alle har opplevd å bli overfalt av overivrige selgere, kollegaer eller venner som tuter deg ørene fulle av all slags lut. Det kan være både slitsomt og irriterende. Kanskje du i utgangspunktet har stilt et spørsmål for å nettopp vise oppmerksomhet, vise at du ser og bryr deg om vedkommende, og plutselig befinner du deg i en ordflom som river deg av gårde. Først begynner du å svette i ørene. Deretter håndflatene. Til slutt er du så urolig at det river og sliter i hele deg – du skjelver i skjellettet. Pratmakeren merker tilsynelatende ingen ting. Tilsynelatende. For all øresvettingen og skjellettskjelvingen går ikke upåaktet hen – i hvertfall ikke for vedkommendes ubevissthet. Resultatet er gjerne at taleflommen tiltar i styrke, nå forvandlet til et krampaktig grep som holder deg fast til tross for all ristingen. Du kjenner deg sikkert igjen. Situasjonen er ubehagelig. For hvordan skal du klare å rive seg løs uten å være respektløs? Samtidig kjenner du på en gryende irritasjon av … nettopp respektløshet. For når vi overøser andre med våre ordflommer så står vi nettopp i fare for å ikke vise dem respekt. De ser oss (tilsynelatende). Vi ser ikke dem.

Derfor er lytting og balansering av prat så viktig når det gjelder relasjonskompetanse. Har du mye på hjertet, gi i det minste den andre en mulighet til å avslutte samtalen om hun eller han ikke har tid. Det er jo lett å sjekke ut. Ta en liten pause. Får du oppfølgingsspørsmål, kan du tolke det som penger på parkometeret. Skjer ikke det, er det på tide å bevege seg videre.

Mange av oss lider av mangel på anerkjennelse. Vi har et undertrykt behov for å bli sett og hørt. Dette kan være en stor drivkraft – kanskje en av de sterkeste motivasjoner mange har. Brukes den med fornuft og relasjonskompetanse, er dette en fantastisk styrke. Men som med alle sterke muskler, tar du i for hardt går ting i stykker.

Dialog er en samtale med gjensidig respekt og balanse.  Det som preger dialogen er at vi gir hverandre tid og lytter til hverandres synspunkter. En dialog kan gjerne være høylydt og følelsesladet. Det krever imidlertid at deltakerne tåler kroppsspråk, ordbruk og stemmeleie uten at de føler seg truet. Med en gang en av samtalepartnerne føler at han/hun må gå i forsvar, opphører dialogen. Respekten er borte. Kommunikasjonskanalen er stengt. Ordene flommer utenfor. Det skjer ingen refleksjon eller læring. Jeg har tidligere skrevet om et slikt eksempel i “Når samtalen går i stykker“. 

Relasjonskompetanse handler om å balansere. For balanse er en universallov, både fysisk og mentalt. Mentalt kalles det ofte rettferdighet.
Og der har du den – oppskriften på å få meg forbannet:

  • 2 deler respektløshet og en del urettferdighet.
  • Blandes og ferdig på 1,2, PANG!

Bør deretter hvile til tilstekkelig avkjølt før servering.

 

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk!🙂

2 thoughts on “Oppskrift på å få meg forbannet

  1. Hei Asle.
    Jeg har lyst til kommentere dette innlegget gjennom å si noe om hva jeg er enig med deg i og deretter har jeg lyst til å utfordre deg:
    Jeg er helt enig i at vi mennesker er i behov av å bli sett og hørt. Derfor er det å lytte – vi har to ører og en munn – så viktig. Virkelig lytte. Hva sier den vi lytter til – egentlig? Lytter vi bak ordene? Hva inneholder denne ordflommen? Det er ikke alltid så lett og jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier. Jeg har jo et ønske om å bli hørt selv også.

    Da kommer utfordringen min: Hvem kan sørge for at jeg blir hørt? Jo: Jeg. Utfordringen min – og muligens din – er hvordan vi spiller inn dette. Et stikkord kan være grensesetting. Et annet kan være gjensidighet. Hvordan gjenskaper vi balanse i en samtale som den ene har invadert, overtatt? Hvordan kom vi dit og hvordan kommer vi ut av det gale sporet? Hvem kan gjøre noe med det? Jo, det kan jeg. Jeg kan avbryte, avslutte, være ærlig. Det er vanskelig, men viktig og mulig.
    Eller?

    • Takk for gode refleksjoner, Unni.🙂
      Selvfølgelig er det bare jeg som kan gjøre noe med det. Jeg tror alltid at jeg vil kjenne på følelsen av å være respektløs når jeg avbryter eller avslutter en samtale, selv der noen har kjørt på tomgang. Det er vel derfor det er så vanskelig. Grensesetting er også en vanskelig sak. For hvordan setter man ned foten uten å å la følelsene ta overhånd – særlig når disse grensene brytes gang på gang?
      Jeg sier ofte at jeg er en tilhenger av at atferd får en konsekvens (hvordan kan vi ellers lære?); men hva så om den som “mottar” konsekvensen føler seg urettferdig eller respektløst behandlet? Hva om han eller hun bare kroer seg godt ned i offerrollen og forblir der? Dette opplever jeg som et dilemma. Føler man at man må forsvare seg, skjer det jo ingen læring, og det er jo nettopp læring vi ønsker skal skje.

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s