Når blir du den onde dronninga?

“Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?”

Slik begynner historien om Snehvit og de syv dvergene – en fortelling som alle kjenner og kanskje også fortrenger?

Snehvit er et etterlengtet barn, men moren dør og kongen gifter seg på nytt. Den nye dronningen er vakker, men ond og hjerteløs. Hun ville være den vakreste i landet, og var misunnelig på alle som hun trodde var vakrere. Så misunnelig var hun at hun gikk til det skritt å drepe for å opprettholde sin status. Hvilke skritt går du til når du føler du trenger å opprettholde din status som vakrest i landet?

Vi forvandler oss alle til den onde dronningen. Vårt dårlige selvbilde gjør at vi må søke bekreftelse i skjønnhet, i rikdom, i statussymboler på at vi er vakrere enn naboen, enn kollegaen, enn vennene våre…

Neste gang du kikker inn i speilet, så be speilet om å få se det du har inni deg. Be om å få se den du egentlig er. Slik, og bare slik, kan vi unngå å bli ond som Snehvits stemor. Og skulle du få øye på noe du ikke liker, er du jo ganske heldig. For hvis du ikke liker det du ser, er det ganske sikkert mange andre som heller ikke liker det. Endelig har du muligheten til å gjøre noe med det!

Et sterkt indre selvbilde trenger ikke speile seg. Det stråler ut. Ved å akseptere den du er og at det er godt nok, får du det beste fundament for å vokse og å nyte.

Alle kjenner utgangen på eventyret: den onde droninga styrter i døden og Snehvit vinner lykken og får gifte seg med prinsen med syv gode venner til å bære sløret. Så er det bare å velge da – hvilke rolle vil du spille i livet ditt?

God helg!

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk!🙂

5 thoughts on “Når blir du den onde dronninga?

  1. Det kan virke som om dine år i Trondheim har infisert deg med godfot-teorien! Dette kan fort utarte til floskler, men jeg tror du er inne på noe vesentlig. Imidlertid lurer jeg på om det er det en hårfin balanse mellom å bli oppfattet som et hjelpsomt medmennske som løfter fram sine kolleger, og å bli oppfattet som en dalende stjerne uten personlige ambisjoner?

    Indira Gandhi skal sagt at hennes bestefar fortalte henne at “Det er to typer mennesker i verden – de som gjør alt arbeidet, og de som tar all æren. Prøv å holde deg i den første gruppen; det er mindre konkurranse der.”

    I samme ånd undres jeg: Er det mulig å bli best uten å måtte være en drittsekk? Er det i så fall verdt å bli best? Hvis man ikke blir best, er man da dømt til middelmådighet?

    • Takk for spennende kommentar med mange kloke ord!

      Jeg er litt usikker på hva godfot-teorien går ut på, men tviler på at jeg er infisert. Forhåpentligvis er et bevisst valg, men det kan jeg først svare på når jeg vet hva det er.

      Det er mulig jeg har gjort meg utydelig ved å bruke metaforen “vakrest”. Poenget mitt er så avgjort ikke å fronte konkurranse eller statuskampanjer. Snarere tvert imot. Mange, inkludert meg, er opptatt av status, enten det er som blogger, i yrkeslivet eller ved å vise til et funklende ytre. Min innsikt har lært meg at når denne delpersonligheten trår inn, sitter jeg fast mellom forfengeligheten og selvmedlidenheten. Det er ikke noe bra sted å være. Status – som konkurranser – skaper en vinner, men det skaper også en taper, for status er kun relativt. Og det er når vi forsøker å ivareta vår status (underforstått på andres bekostning) at vi blir den onde dronninga.
      Eventyret om Snehvit forteller oss hvordan det ender. Og selv om det er en antakelse tror jeg ikke det er så mange som vil ende som heksa ( eller som med ditt “språk”; drittsekk).

      Vi har alle tendensene, for det er en av vår menneskelige hjernes mange funksjoner for å ivareta vår indre sikkerhet. Dessverre gjennomsyrer den samfunnet, både på godt og vondt.
      Men i kampen mellom konkurransen og deling, vil deling alltid vinne. Så sørg for å heie på det riktige laget.🙂

    • En kommentar til:
      Å bli best handler om ego.
      Dyrking av ego er roten til alt ondt. Ergo ikke best, men værst.
      Målet på denne planeten er neppe å bli “last man standing”.
      Filmen/boka “The Hunger Games” fanger dette på en glimrende måte. Aktuell både kulturelt og i forholdt til utviklingen av delingssamfunnet.

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s