Hvor krokodillene ikke er… (Av en som har vært på bunnen)

Erin Laung Worth bungee-hoppet fra 111 meters høyde over den krokodille-befestede Zambesi-elva. Så røyk strikken… Den dramatiske historien står i dagens VG.
Erins mareritt er lett å ta del i. Selv kjenner jeg på to ting: Min frykt for høyder, og det faktum at jeg har vært på bunnen av Zambesi.

Det var merkelig mørkt og stille der nede. Jeg husker en mørk blå stillhet til tross for de virvlende og stormende vannmassene over meg. Bortsett fra en følelse av å være merkelig tilstede og samtidig framværende, husker jeg én tydelig tanke: Jeg må være dypt.

Forskjellen mellom Erin og meg er at jeg ikke hoppet. Jeg ville aldri utsatt meg for noe sånt… Så gikk jeg heller dypere.

Det var avslutningen på et to ukers “overland” safari i Botwana og Zimbabve. Zambesi-floden hadde vært stengt de siste to ukene på grunn av for store vannmasser. Utrolig flaks for oss at den akkurat haddee åpnet, mente mange – både safarideltakere, reiseledere og rafting-personell.

Selv var jeg ikke så høy i hatten. Jeg hadde raftet to ganger før, i Sjoa og i Johnson River utenfor Cairns i Australia. Begge gangene var det stor moro. Men noe ved Zambesi skremte meg. Floden sydet og kokte. Rett som det var kunne det åpne seg virvler mellom boblene – virvler som kunne vokse, bli meterstore i diameter. Disse kunne trekke hele båter ned ble vi fortalt av raftingpersonalet. Åpnet det seg en virvel var det bare å padle som om man hadde sett styggen selv!

Det var en underlig truende følelse. Så kom vi til strykene. Jeg husker enkelte av alle de kreative navnene, RollerCoaster og Washing Machine… Men det jeg husker best var en vegg med vann som reiste seg foran båten. Den var utrolig høy – minst 5-6 meter, husker jeg at jeg tenkte. Båten ble kjippet rundt som en barkebåt og kastet veggimellom. Det neste jeg registrerte var den dypblå stillheten. Alene. På bunnen av Zambesi.

ipad-art-wide-lifesaving-420x0Jeg skjønte at jeg var nede i en virvel. Jeg husket rådet om at det gjalt å forholde seg rolig, ikke mase, bare slappe av; vente på at virvelen skulle spytte meg ut.

Gammel kunnskap fra den gang jeg hadde tatt CMAS dykkerkurs på NTH kom tilbake: Hold hodet bakover og pust langsomt ut ettersom du stiger til overflaten…

Sakte ble vannet gradvis lysere over meg. Jeg begynte å stige. Jeg merket at jeg begynte å få lite luft, at jeg snart ikke klarte mer. Samtidig ble det lysere og lysere, det gjalt bare å holde ut.

Så ble alt mørkt. Luften var borte. Lyset var borte. Jeg befant meg under båten. Båten og jeg  i vilt ritt nedover floden. Nok en gang kom rådene klart for meg. Bevege deg med hendene, tak for tak, til du kommer til båten side. Det tok en evighet. Lungene var vrengt. Skulle jeg dø nå?

Jeg døde ikke. Jeg kom meg til siden. Noen fikk tak i vesten min og etter møye strev tippet meg over kanten og opp i båten. På hengende håret.

Erin reddet seg også. Når jeg leser historien hennes tenker jeg på krokodillene, på det boblende vannet som koker før strykene.

Hva handler denne historien om?

Det handler om kunnskap. Det som sitter i oss. Hodet bakover. Hendene over hodet, tak for tak. Å ikke gjøre motstand. Det handler om tillit. Tillit til seg selv og at man har det som trengs selv til å mestre selv ekstreme situasjoner.

Stort råere overmakt enn en illsint Zambesi-flod går det ikke an å møte naturkreftene som et lite menneske. Jeg har vært på bunnen. Der er ikke krokodillene. http://www.a-changing.com

Likte du det du leste?
Jeg blir svært takknemlig om du deler denne artikkelen på din egen blogg, på Facebook, LinkedIn eller Twitter! På forhånd takk!🙂

Jeg vil gjerne høre din mening! :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s