Takk for at du feiler!

Å se andre feile, er ikke det deilig?
Jeg elsker når noen feiler, og dersom du er helt ærlig med deg selv, så tipper jeg at du er enig.

For det første, får det oss andre til å føle oss bedre.
Indirekte belønnes statusen vår. Vi kan synes synd på vedkommende og by på all vær trygghet og godhjertethet og ta stakkaren under vingen. Det er oppbyggelig og føles godt, ergo en vinn vinn-situasjon.

For det første, del 2, kan vi kanskje godte oss over det som fortjent.
Om den som går på trynet gjør det fordi han har hatt nesen i sky, føles det som en herlig belønning av rettferdigheten. Og i bunn og grunn er det en sunn korreksjon for den det gjelder også.

For det andre, ligger det læring der.
Å lære av andres feil, er en av de lettes tilgjengelige lærebøker på markedet.
Vi andre er alltid forstå-oss-påere. Vi andre vet alltid best.
Det er lett å hovere. «Det var det jeg sa.» Og kanskje er det forståelig dersom man har vært tidlig ute med å påpeke noe som ikke ville virke, ikke ble hørt og fikk rett. Samtidig, hovering fører aldri noe gått med seg og er en graverende feil i relasjonskompetanse på lik linje med det vi hoverer over, eller verre.
Det ligger en påminnelse der i å vise andre respekt som burde være unødvendig.

Når vi ser andre gjøre bommerter, dumme seg ut eller rett og slett gjøre en dårlig jobb er det lett å forstå hva man kan gjøre annerledes. Mitt forslag til alle som er i en intervju-situasjon og blir spurt om de har leder-ærfaring, er å si at «Ja, jeg har hatt ledere i hele karrieren.» Og ledere kan man lære mye av. Spesielt de dårlige lederne som gjør mange feil.

Egentlig bør vi takk dem som feiler, for de gjør oss oppmerksom på ny kunnskap.
Gjør vi feil selv, bør vi ikke trekke oss tilbake og gå i forsvar, men børste av oss støvet, sette oss ned og tenke igjennom hvorfor det gikk galt og hva som kunne vært annerledes.
Det er ikke alle forsøk som har livets rett, kanskje er det til og med greit at vi ikke lykkes noen ganger, siden det vil åpne for nye muligheter.

En siste stor fordel med feiling er at den som feiler gis en mulighet til å se på seg selv mindre høytidlig. «Vi blir født mellom piss og drit» er et sitat fra en roman som har brent seg fast i meg. En annet faktum som har gått veldig inn på meg er at de fleste (alle?) gjør på seg når de dør. Kanskje 2 greie faktum å ta inn over seg dersom man føler seg litt cocky en dag. Og feiler vi, kan den tanken kanskje få oss til å tenke «Pytt, pytt! Det er ikke så ille». For når alt kommer til alt, er vi bare mennesker men en masse dysfunksjoner, og hele livet  handler om å lære.

God helg!

PS. Takk for at du deler!

 

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

«Hvem er jeg?» er det mest grunnleggende og skjellsettende spørsmål du kan stille seg. For hva svarer du egentlig? Og hvor lenge svarer du? Finnes det i det hele tatt noe kort svar?

Denne uka skal jeg begynne å dyrke jorda på gården min (faren min har gjort det til nå) – betyr det at jeg heretter er bonden Asle? Hva med de 17 årene jeg jobbet som utvikler, prosjektleder og leder innen IT, gjør de meg til datamannen Asle? Og hva med de siste 5 årene hvor jeg har jobbet som coach og karriereveileder, gjør det meg til karriereeksperten Asle Gundersby?

Svaret på spørsmålet ”Hvem er du?”, avhenger av konteksten det stilles i. På hjemmebane er jeg ektemann og familiefar; i bandet mitt, CMYK, er jeg synth-mann og vokalist; og blant venner og når jeg er alene, prøver jeg bare å være meg selv.

For hver situasjon krever sin rolle.  Jeg er fortsatt sønnen til mine foreldre, jeg er fortsatt den lille gutten. Samtidig har jeg tilegnet meg kunnskap og spilt en masse roller oppgjennom, som dem jeg i den forbindelse har omgått, vil forbinde meg med.

Hvorfor holder vi på på denne måten?
Hvorfor er det så viktig for oss å definere (og dermed begrense) oss?
Hvorfor er vi så opptatt av titler og navn?
Hvorfor er det så viktig å sette alle disse merkelappene?

Det handler naturligvis om identitet. Og identitet handler om å være synlig, om å skille seg ut. Hvorfor ønsker vi å skille oss ut? For å bli lagt merke til. Hvorfor ønsker vi å bli lagt merke til? Fordi vi trenger å selge – selge våre produkter, selge vår kompetanse, selge våre meninger. Fordi vi trenger anerkjennelse, bekreftelse på at vi har verdi, at vi er ønsket eller til og med etterspurt, fordi vi trenger trygghet, fordi vi trenger hverandre, særlig når vi selv ikke lenger strekker til.

Og der er ringen sluttet. Det er noe å tenke på når vi blir for opptatte med å forsvare våre feil og mangler. For fysj! Tenk om noen oppdaget at jeg gjorde feil og noen ganger kom til kort!

Hvem er det jeg tror jeg lurer? Jeg lurer i hvert fall ikke deg.

God helg!

 

Lar du egoet ditt komme i veien for en god deal?

Noen er så opptatt av å se seg selv og at andre skal se dem at de går glipp av gode muligheter. Jeg har vært der selv. Og jeg har opplevd andre gjøre samme tabbe.

Det er fullt forståelig, samtidig like forunderlig hver gang. Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare oss? Hvorfor tillater vi oss å være så sårbare?
Vi er jo den vi er. Hva andre sier, tenker eller tror, har vi liten kontroll på. Det er kun våre egne handlinger og reaksjoner vi kan styre. Og det er disse som forteller hvem vi er.  Egoet vårt, eller identiteten vår, bryter til stadighet inn i livene våre og minner oss om viktigheten av å være synlig. For det er viktig å være synlig. Den som ikke er synlig, har ingen markedsplass for sine kvaliteter eller synspunkter.

Av og til må vi forsvare oss. Av og til må vi synliggjøre våre grenser, særlig hvis noen utfordrer dem, eller ikke respekterer dem. Men et krast og hissig forsvarsverk gjør sjelden underverker. Blir vi for opptatte og storforlangende om at andre skal se oss, kan vi lett glemme å se andre. Jeg har sitert Stephen R. Cowey mange ganger, men han fortjener å bli gjentatt: ”Seek to understand others before you ask to be understood.” Sjelden eller aldri har det vært uttalt noe som er nærmere et relasjonskompetansens ”Sesam, Sesam, lukk deg opp”.
Aladdin hadde sin oljelampe som han gned på. Hvis du gnir litt på andres ego, kan de bli til svært så medgjørlige ånder. Men det er så uendelig lett å trå feil. Ofte skal det bare en misforståelse til. Et sårt ego er vanskelig å lege. Vi får i stedet konsentrere oss om vårt eget ego, og ta ansvar for at vi – når vi reagerer og går i forsvar – ikke forblir der inne i borgen vår, men søker ut, gjennom muren for å forstå og lære, med nysgjerrighet, hva andre har å by på av tanker og opplevelse.

God helg!

PS. Takk for at du deler! :)

Huset ved havet

En dag jeg var på en reise gikk jeg en tur. Det var et strålende vær, jeg gikk langs kysten. Turkist vann brøt i dønninger og ble kastet mot klippene og strendene nedenfor. Det suste i palmekronene av en mild bris som strømmet over åsene. Turen tok meg ut av byen, over en slette og gjennom et lite skogholt. Veien strakte seg ut over en eng. Jeg må ha gått i egne tanker for etter å ha krysset en liten elv kom jeg til noen hus som lå på kam mellom havet og veien. Husene var av de slitne sorten. Malingen var sprukken, noen steder flaket av i store biter. Flere vinduer var knust, gården og hagen fløt av søppel. Tilstanden kunne kort beskrives med et ord: forfall.
Det så ikke ut til å bo noen i huset, og kanskje skulte det en personlig tragedie. Men tiltross for eiendommens tilstand, var beliggenheten der den tronte på skrenten over havet helt fantastisk. Jeg ble slått av undring; for hvordan kan det være mulig å ha slik potensiale uten å utnytte det bedre?
Tomten huset lå på måtte være verdt enormt. I rette miljøer og markedsført med litt kløkt og kompetanse ville et salg garantert innbringe en betydelig sum. Synet gjorde meg trist. Så gjorde det meg glad. For er det ikke slik med oss alle? Vi har unyttede potenial som bare ligger der og venter på å bli gjenoppdaget?

Samtidig må vi selv ta ansvar for å markedsføre det. Vi må selv henvende oss til rette publikum, de som kunne tenkes å ha glede av vår kompetanse og våre talenter. Hvorfor la verdiene ligge uutnyttede og forfalle? Det finnes ingen bedre dag å starte på enn i dag.

God helg!

20140227-200646.jpg
Takk for at du deler!

Har du funnet svaret for businessen din?

Hva er kjærlighet?
Det alltid-aktuelle spørsmålet får liksom en ekstra snert på selve Valentinsdagen.

Mange vil sikkert hevde at Valentinerdagen er et markedsføringsgrep innfør for å stimulere et allerede overfølsomt forbruk, og de har sikkert gode argumenter for sitt syn. På den annen side finnes det ingen ting mer verdt å feire enn selve kjærligheten.
Men hva er det? Hva er denne uangripeligheyen som er så vanskelig å få has på?
Selv har jeg kysset min kone 3 ganger på munnen før jeg startet arbeidsdagen og gjennopplivet forholdet til en gammel musikalsk flamme da jeg tilfeldigvis kom over en relativt nye utgivelse av det svenske folkemusikk-heavybandet Hedningarna. Et særdeles gledelig gjenhør, for de hadde slett ikke gitt seg, de fortsetter å gi og gi.
Og er det ikke akkurat det som kjennetegner kjærligheten? Alt man ikke gir seg, men fortsetter med å gi? Å elske er er verb, det er en handling. Det handler ikke om å få noe tilbake, det handler om å utføre det å elske er.
Det amerikanske firmaet Heart of Business har gjort kjærlighet til kjernen i sin business. Med filosofi bygget på gammel Sufi-visdom  forfekter de synspunktet at man skal handle og snakke fra sitt hjerte. Og naturligvis lytte til det. De sier at vi må gi fra vårt hjerte, ikke bare til våre elskede og våre venner, men også til våre kunder. Det er en vågal og interessant vinkling. For handler ikke kjærlighet nettopp om oppriktighet og entusiamse, om å ville den beste for andre? Om ikke noe annet, så vil jeg at dere skal ta med dere det budskapet inn i valentinerdagens siste timer. Tenk på det neste gang dere møter en kunde. Den bedrift som klarer å bygge sitt renommé og rykte på at de er der for kundene og gir fra sitt hjerte, vil garantert beholde eksisterende og få mange nye kunder.Å oppriktig ville andre vel og å tilby sine tjenester for kundens beste, er langvarig business og bærekraftig business. Og man trenger ikke be om noe tilbake. For den som får, får lyst til å gi. Slik virker kjærligheten.

Happy Valentines!

businesslove
Takk for at du gir!

Den lange marsjen

Jeg har noen spreke venner som går Marchialonga – det 7 mil lange årlige klassiske skiløpet  i Val de Fiemme i nord-Italia. Jeg tipper de er ganske lykkelig slitne når de kommer i mål. Kanskje er de ikke like lykkelige underveis.

Det eneste liknende jeg har vært med på var 3-mila til fots i militæret. Etter 6 kilometer hadde jeg gnagsår fordi jeg hadde tatt på meg for tjukke sokker. Halvveis hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å gå et skritt til. Jeg var ikke lykkelig. Et par timer senere da jeg var i mål med mine blødende føtter var jeg derimot meget glad.

En av grunnpilarene i teorien om de 3 grunnleggende behov (se tidligere bloggartikler Frykten er mitt våpen, Gleden er på min side og Optimal lykkefølelse på jobb?) er at trygghet = glede. Jeg tror at vi mennesker har glede som et naturlig utgangspunkt. Er ikke det fantastisk?!! Det som frarøver oss gleden er bekymringer og redsler. Uten bekymringer og redsler er vi rett og slett frydefulle. Men det hender vi er slitne, kan du kanskje innvende, og det er et poeng, men handler ikke det om at man ikke har mer energi, at vi ikke orker mer og at det samtidig er en frykt for at vi fortsatt må orke?

Et lite barn som løftes opp smiler og ler. Det er ikke mye som skal til. Bare det å se en voksen lavere enn seg er frydefullt. Dette er ting å ta inn over seg når hverdagens tjas og mas gjør oss slitne og motløse. Kjenn litt på tryggheten her og nå. Ta tak i deg selv og løft deg opp til et nytt perspektiv. Vi som lever i dette landet er så heldige. Vi trenger ikke å la oss true. For mange ting velger du selv at la true deg, og hvorfor gjør vi nå egentlig det?

Kanskje blir det lettere å bære gnagsåret da, kanskje klarer vi å nyte den lange marsjen bedre om vi husker å takke oss selv for at vi faktisk har kommet dit vi er og klarer å glede oss over det uten hele tiden å måtte streve mot målet som alltid henger over horisonten.

Der regnbuen slutter er en krukke med gull, fortalte min far meg da jeg var liten. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en regnbue. Jeg ser etter punktet der den går ned i skogen, i dalen nedenfor, i åssiden. Noen ganger er jeg ute og går; jeg går nærmere og nærmere regnbuen. Et par ganger har jeg vært så nære at jeg har trodd jeg skulle klare å ta på den. Men så er den borte. Den har flyttet seg lenger vekk, og jakten på gullkrukka fortsetter. 

Hemmeligheten ved livet er takknemmelighet og balanse. Balanse mellom anstrengelse og hvile, balanse mellom målrettethet og tilstedeværelse. Vi strekker oss, og så kryper vi litt sammen, vel vitende om at det må være akkurat slik. Hjertet forteller oss det. Hvert eneste slag. Kompresjon og ekspansjon – slik er livets pulserende muskel. 

VI må huske å nyte og glede oss. Og vi må ikke glemme å holde fokus mot regnbuens ende. Men skatten er det vakre synet underveis. 

God helg.
regnbue
Takk for at du deler.

Investerer du i tillit?

Aside

I media har det de siste dagene vært påpekt at familiebedrifter har bedre lønnsomhet enn andre bedrifter. Johan H. Andresen, styreleder og eier av finans- og industrikonsernet Ferd, uttaler at det har med tillit og langsiktighet å gjøre. Dermed skulle man tro at det ikke var mer  skrive om den saken. Men alle bedrifter er ikke eller kan ikke være familiebedrifter. Så hva kan de lære av dette?

Børs er et interessant fenomen. Den åpne spekulasjonshandelen av aksjepapirer representerer muligheter for selskapene. Handlingsrom og investeringsmidler kan sikres gjennom en sterk aksjekurs. Den åpenbare kostnadssiden er utfordringen en lav aksjekurs medfører; faren for fientlige oppkjøp, presset fra media etc. Filmen «Company Men» belyser dette temaet meget bra, og kan anbefales alle med corporate interesser. Selv har jeg opplevd hvordan ledelsen i et selskap kan lide når den må danse etter børspipen. For å sikre aksjekursen blir det kortsiktig handling. Det blir et fokus på inntjening som – selv om inntjening naturligvis er sunt og nødvendig for bærekraften – ofte er kortsiktig. Og økonomene hjelper til. Sparekniven er ikke bare et kutt av kostnader, det også ofte et kutt av handlingsrom. Bedriftenes største kostnader er ofte knyttet til lønnsutgifter. Bruk av konsulenter likeså. Fordi disse kostnadene går rett inn på bunnlinja, er det lett å se virkningen. Kortsiktig. For hva er det som skjer om du skjærer av deg en arm eller et ben for å gå ned i vekt? Vekta lyver ikke, det er sikkert, samtidig er den heller ingen strateg. Å kvitte seg med kompetanse kan ses på som å skjære av seg vitale deler. Mange tenker sikkert at vi igjen kan ansette når inntjeningen er bedre. Og det er naturligvis et poeng. Samtidig vil et firma som opererer på denne måten forblø når det gjelder omdømme. Bedrifter som aktivt bruker permitteringer for å kontrollere kostnader likeså. For hvem får egentlig tillit til slike firmaer? Lojalitet er av mange ledere ansett som en viktig verdi som de ser etter når de ansetter. Men lojalitet handler om trygghet. Man er lojale mot de eller den som bidrar til å sikre eller øke tryggheten. Så enkelt er det med den saken. Hvis du er redd for å miste jobben, blir et tilbud fra en annen kant desto mer interessant.

Langsiktighet handler om forutsigbarhet, og forutsigbarhet handler om trygghet. Alle ønsker å vite hva som skjer. Hvis ikke legger vi bånd på oss. Det er jo akkurat dette økonomene gjør når de kutter kostnader. Best å spare for å være trygge, sier de, men alle kjenner uttrykket om å «spare seg til fant». Alle vet også at framskritt koster. Ofte mer enn vi tror. En god venn av meg pleier å si at det er bra vi ikke skjønner hvor mye ting egentlig koster, for da hadde vi aldri gjort noe. Han har muligens et poeng. Og det er definitivt et poeng om vi løfter utsagnet til neste nivå. For da betyr det at få eller ingen resultater kommer uten innsats. Det er nok av dem som drømmer om lottogevinster. Og selv om drømming er viktig i seg selv, manifesterer ikke drømmene seg uten en helhetlig, tydelig og målrettet innsats. Illusjonisten selger skrapelodd, men sannheten er at det i det lange løp bare er illusjonisten som tjener på salget og at salget er hardt arbeid.

Derfor er det så viktig at regjering og storting legger tilretter for nyetableringer. Og da mener jeg ikke bare økonomisk støtte, selv om det også er viktig og ofte nødvendig. Nei, jeg mener ved å lette de formelle kravene, gjøre rapportsplikten eklere, rett og slett gi folk som yter en innsats spillerom og tillit. Tillit til at de gjør alt de kan, tillit til at de lærer underveis, tillit til at de har forstått den enkle regelen som gjelder for det å tjene penger. For penger er ikke bare finaniselle muskler, det er også et måltall på verdiskapning. Den kritiske faktoren er som alltid tid. Tid er penger, sier det. Men det er ikke helt korrekt. Tid kan bli penger. Om man lærer underveis. Tillit derimot, tillit er penger. For uten tillit intet salg.

God helg.
tid er pengerblå
Takk for at du deler.

«I utgangspunktet har de ikke eksepsjonelle stemmer, men sammen er det drømmeaktig vakkert.»

Tittelen på dagens blogg er hentet fra kulturdelen av dagens Aftenposten og plateanmeldelsen av de purunge nye norske popkometene Ingrid Helene Rennemo og Anna Petterdatter Melkild. Disse to drømmeaktig vakre samstemte danner duoen Sassybeat og spås, om vi skal tro Aftenposten, en lysende karriere på pophimmelen.
Personlig kjenner jeg ikke musikken deres (ennå), men det var altså denne ene setningen på slutten av Svein Andersens plateanmeldelse som slo meg. Ikke for det hele plateanmeldelsen er en svanesang. Sassybeat påvirker tydeligvis også Andersen til å få fram sitt vakreste, og han har mange flotte formuleringer her.

Så hva er det som skjer, kan man undre seg.

På slutten av sin anmeldelse skriver Andersen: «…de [Sassybeat] omgir seg med musikere og støttespillere som klarer å omsette deres sanger til det de har blitt.» Dermed er budskapet komplett. De gjør det altså ikke på egen hånd. Hverken Rennemo eller Melkild har (i følge Andersen) eksepsjonelle stemmer, og selv om Melkild visstnok bare var 13 år gammel da hun skrev en av deres låter, er det altså samspiltheten, eller skal jeg si «sam-syngt-heten» som får fram det vidunderlige. Og det må være noe her som også tiltrekker seg andre. For alle som har prøvd å skape noe på egen hånd vet hvor vanskelig det kan være å få de riktige folkene med seg. I tillegg til et musikalsk og kreativt talent, pluss at de naturligvis ikke ser ut som juling heller, har de noe mer, noe som gjør at andre vil jobbe med dem. Det kan kanskje være flere ting, men den pure popgleden som Andersen refererer til, får tydeligvis fram det beste i både Andersen og andre. Det er noe disse to har og eller gjør som har en slik påvirkning at det trekker til seg folk og fe med magnestisk kraft.

Personlig tror jeg mye av magien ligger i tittelen på Andersens anmeldelse. «Pur popglede». La oss analysere den litt. Tittelen er kort, den er spot on, den har bokstavrim og en lekende setningsrytme. Men det er ikke det jeg vil fram til; det er ordene og ordenes betydning jeg er ute etter. «Pur» kan oversettes med ubesudlet. Det er rent, ikke noen forstyrrende eller skitne elementer som tar oppmerksomheten bort fra essensen (les: målet).  Og essensen er «popglede». «Pop» i seg selv er ikke så spennende. Derfor fungerer det også så retorisk bra som et spesifikt bindeledd i Andersens tittel. For alle som kjenner retorikken vet at det tyngste argumentet skal komme til sist. Altså glede. Dropper vi popen, blir det «pur glede».
Ergo finnes det ikke utrygghet igjen. Trygghetsbehovet er dekket. Ingen trenger å se seg over ryggen eller være redd for å bli sveket eller utmanipulert. Slikt blir det konsentrasjon av. Konsentrasjon om et mål. Det blir fokus på det verdiskapende. Det blir nytelse og utvikling hånd i hånd. Dette er essensen i behovsteorien «3 grunnleggende aspekter» og i positivpsykologiens Flow-begrep. Når all utrygghet er fjernet får vi tilgang til alle våre ressurser.

Musikk er av natur åpenbar for direkte tilbakemelding. Vi hører det med engang om noe ikke låter bra. Vi merker det selv. Vi kan derfor (til en viss grad) gi oss selv tilbakemeldinger og foreta de nødvendige korrigeringer for å bli bedre. (Alle som har stått på en scene, kan skrive under på forskjellen av å synge og spille med og uten monitor!). Direkte og kontinuerlig tilbakemelding sammen med konsentrasjon og tydelig mål gir Flow.
Sassybeat evner på magisk vis å skape dette rundt seg selv. Deres natur, og kanskje «purungetheten» lokker fram gleden i oss. De utøver ingen trussel. De synger bare fine sanger. Med glede som drivkraft. Og vips ble det en internasjonal megasuksess.

Noe å tenke på for de mange bedriftsledere der ute?

God helg!
ballongferd
Takk for at du deler!

Når tiden ikke strekker til

Vi jordboere har for lengst trådt inn i informasjonsalderen. Tidligere har vi vært jegere, bønder og industriarbeidere. Nå skiftes store volumer av arbeidsstyrken fra å jobbe innen industri og produksjon til å jobbe med informasjon. Ganske naturlig øker da informasjonsmengden i verden formidabelt. Jeg har hørt tallene. De er ikke til å tro. Dessverre har jeg ingen kilder for hånden, og jeg har definitivt ikke tid til å finne dem, men litt rundlig formulert kan vi si at vi de neste 10 årene kommer til å skape mer informasjon enn det som har vært skapt hittil i jordens levetid. Det er rett og slett ufattelig.

Det rare med informasjon, er at den er som en unge. Den skriker etter oppmerksomhet. Og jo mer informasjon, dessto mer å vie oppmerksomheten på. Dagens gjennomsnittmenneske har et langt høyere antall fokus enn bare for noen få år tilbake. Vi skal gjøre alt. I løpet av helgen skal vi helst gå en skitur, gjøre noe spennende, lære noe nytt, vi skal slappe av, lese en bok, løse fredagssudokuen, surfe litt på internett, bære ved/vaske gølvet, tilbringe tid med venner og familie, samt se en god film og kose oss med litt god mat. Sleng på toppen litt meditasjon og ett par hobbier, så kan man bli så sliten bare ved tanken på helg at man gleder seg til jobbmandagen igjen. Men nei, la deg ikke lure. For det er ikke noe bedre på jobb. Det ene møtet tar det andre, I kontorlandskapene (som er så moderne og velfungerende) så er det stadig skift i oppmerksomheten. Det er nye prosedyrer, nye regler, nye mennesker, nye samtaletemaer, nye prosjekter, nye problemstillinger, nye teknologiske vidundere i form av software, hardware, det er knowhow og showdown som skal gjøre arbeidshverdagen raskere, enklere og mer effektiv. Ikke rart vi allerede til lunsj mandag lengter etter helga (for korttidhukommelsen har ikke utviklet seg).

Dette blir vi syke av. Det uendelig krav om oppmerksomhet fra ting og tang og aktiviteter, gjør at vi i mindre og mindre grad får tid til å konsentrere oss om én ting av gangen. Det til tross for at all forskning tilsier at å fokusere på én og én oppgave er den overlegent raskeste veien fram til målet, den overlegent mest effektive måte å arbeidet på og dessuten den måten vi opplever størst lykke på (jfr. Flow). På skolene snakker man om multitasking og at ungdommens hjerne utvikler seg på en ny måte, nettopp på grunn av at det er så vanlig å multitaske. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ingen tro på at vår menneskelige hjerne lar seg omprogrammere til å fungere bedre med multitasking enn singeltasking. Multitasking er mulig når det gjelder å ta imot inntrykk. Vi kan lytte, se, lukte og føle samtidig. Allikvel gir det å nyte et stykke musikk med øynene igjen større glede enn om du hører på radioen mens du pusser tennene (og smaker på den friske økologiske stimorol-tannkremen med antikaries og antiplakk og biologisk nano-fiberteknologi som kommer til overalt), kjører bil og snakker i mobilen på samme tid. Det er da elementært. Fordi hvert informasjonselement krever oppmerksomhet. Det er kanskje banal retorikk, men formidler du et budskap på 5 ord, så får hvert ord i snitt 20% av oppmerksomheten. Bruker du 10 ord, får hvert ord 10%. Så hvilke(t) ord er det viktigste? Og hvor mye oppmerksomhet ønsker du at det ordet skal få?

Dette er kjernen i vår informasjonsalders største utfordring. Å finne fram til innholdet. Hva handler alle disse uendelige antallige artikler og podcasts og blogger og meldinger og rapporter og utredinger, som bare er et par tastetrykk unna, om?

(Deler av) IT-bransjen skjønte det for lenge siden. Søkemotorer var den tids svar på alt. Det er de forsåvidt fortsatt, bare at i mellomtiden har mennesket blitt et hakk hvassere. SEO er blitt et allmennfag (og hvis du ikke vet hva SEO står for er det jammen på tide å slå det opp!) Teknologiens svar på kraftig stemme er blitt like viktig for informasjonsalderen som gummi og smøreolje var for industrialderen. Poenget er bare at hverken søkemotorene eller SEO-teknologien er til hjelp for deg og meg som i hverdagen trenger den nødvendige informasjonen. Søkemotorene baserer seg på det de vet om deg fra før. Du får mer av det samme. Tilbake sitter hver og en av oss med en formidabel oppgave med å finne fram i kaoset. Vi må ta stilling til enorme mengder informasjon hver dag. I tillegg har vi alle tingene våre som vi helst skulle ha brukt litt siden vi nå engang har kjøpt dem. Er det rart vi blir stresset? Er det rart vi blir syke? Er det rart folk går på veggen, tilter på jobben og ender opp som langtidssykestatistikk med ME og utbrenthet og gud vet hva de kan pådra seg av ulomskheter i informasjonsalderens støyhelvete?

Puh.

Det er ikke tiden som ikke strekker til. Det er vi som strekker tiden for langt. Helga har 48 timer. Ikke bruk dem. La dem bare være. La tiden bruke deg. Hvem vet, kanskje kommer du opplagt og uthvilt på jobb på mandag.

God helg!
tiaflyr
Takk for at du deler.

Er du en drittsekk?

På side 2 i årets første avis fra Aftenposten sto en engasjert kommentar av journalist Johnny Gimmestad. Noen hadde satt igjen et flyttelass gamle møbler på parkeringen hans lille julaften, og han trigget på alle pluggene. Heldigvis resulterte det i noe så positivt som en fyrrig og moralsk pekefingerartikkel. Temaet er forsøpling. Han tar opp føtter på trikkeseter, snusklatter og hundeetterlatenskaper og peker på vårt felles ansvar for å holde omgivelsene ved like.

Jeg kjenner meg igjen i Gimmestads følelser, og jeg deler langt på vei hans meninger.
Samtidig reagerer jeg litt på det aggressive ordbruken. «Drittsekk» er på mange måter et genialt valgt uttrykk i artikkelen. Det får meg til å humre, men jeg kjenner også det pirrer litt. For hvem av oss er ikke drittsekker? Kan den som aldri har påført noen andre harme rekke opp en hånd?

Hvordan vi oppleves av andre er ikke alltid lett å hverken forstå eller forutsi, men vi kan ta våre forhåndregler. Å rydde opp etter seg er en åpenbar slik regel, men det er ikke forsøpling – i hvert fall ikke fysisk – som er temaet i denne bloggartikkelen: Det handler om empati.

Stephen Covey har en liten historie om dette i en av sine bøker. Han forteller om en gang han sto og ventet på t-banen i New York. På en krakk satt en mor og sløvet mens hennes unge sønn løp rabiat rundt og herpet på skilter, sparket i vegger etc. Stephen forteller at han ble meget irritert. Til slutt gikk han bort til kvinnen og spurte om hun ikke la merke til hvordan hennes sønn oppførte seg. Hun ser opp på ham og sier: «Jeg beklager, du skjønner, vi kommer fra sykehuset. Han har akkurat mistet faren sin.»

Hva årsaken til at flytteskrotet sto igjen på Gimmestads parkeringsplass, vet hverken han eller jeg. Men hvem er vi til å dømme?

Alle handlinger gjøres av en hensikt (selv om hensikten kan ha gått ut på dato for enkelte), og denne hensikten er – på en eller annen måte – positiv for den det gjelder. Ansvar for fellesskapet er viktig, men i dette ansvaret ligger også et ansvar for omsorg for hverandre.

Negativ kritikk og angrep er eksempler på mental forsøpling. Vi har et felles mål om å ha det bra. Alle må forstå at det ikke kan skje på andres bekostning. Framkomstmiddelet for å nå målet er kommunikasjon. Og for at kommunikasjonen skal fungere er det viktig å forstå kommunikasjonens bærende verdi, nemlig respekt.

God helg!
garbman

Takk for at du deler.

Hvor mye er motivasjonen verdt?

Hvor mye er motivasjon verdt?
Motivasjonsforedrag er en industrien er i sterk vekst. Det er morsom lesning om nettopp denne industrien i Aftenposten Lørdag 28.12.2013. Avisen skal ha skryt for å få fram gode vinklinger, gjennom gode poenger fra foredragere i fin balanse med forsker på ledelse og kultur, Endre Sjøvold fra NTNU, som sier at han «har til gode å se at slike foredrag har noen effekt.»

Enkelte av de omtalte foredragsholderne kjenner jeg, både personlig og av erfaring. Disse selger opplevelser, nei forresten, de selger inntrykk. Og veldig mange av de motivasjonsforedragene jeg har vært på har gitt nettopp det: Inntrykk.

Sterke historier rører og beveger oss. De gir oss ikke bare påfyll og rom for refleksjon. De skaper nye perspektiver. Og akkurat det tviler jeg på at ledelsesforsker Sjøvold har tatt med i betraktningen når han kommer med sine observasjoner. Stadige påminnelser skaper bevissthet, og det er nettopp dette som er det gylne innholdet i motivasjonsforedragene. De skaper nye perspektiver. De gir inntrykk. De blir husket. Ergo fungerer de også som påminnelser og vil ha en effekt selv om denne effekten er vanskelig å måle for en som sitter på Gløshaugen. På den annen side kan man spørre seg hva nyttegrensen er for det n-te foredraget.

En utfordring for motivasjonsindustrien er at den må være så fordømt positiv hele tiden. Det må skapes glede og entusiasme for at det skal selge! Men som det også så påpasselig påpekes i Aftenpostens artikkel: ”i det øyeblikk firmaet har problemer, vil det bli gjort iskalde valg.” Da er entusiasme og munterhet kun et svunnet minne, om enn det. Noe av det vi mennesker trengs flest påminnelser om, er nettopp det faktum at det er vi kommer lenger i fellesskap enn alene. Og her er Sjøvold spot on når han sier at ”I bedriftene er det heller behov for å dempe egoene, få folk til å kommunisere på tvers for å dra lasset sammen.”

Dette er et kjernepoeng. For de best betalte motivasjonsentertainerne har nødvendigvis profilert seg med en tydelig identitet; historiene deres handler om deres egne ego, og det er i disse historiene vi liker å kjenne oss igjen, fordi vi alle sammen søker bekreftelse og ønsker anerkjennelse for den vi er. Men det er nettopp denne søken etter anerkjennelse som er problemet. For der vi verner og dyrker våre ego, blir det nødvendigvis mer å forsvare. Således blir motivasjonsforedragene selvmotsigende. Alle som har opplevd medarbeidere eller sjefer med oppblåste ego kan skrive under på at det er motivasjon med negativt fortegn.

Alle som har en hobbymastergrad i nlp-coaching eller individpsykologi forstår effekten og viktigheten av en positiv holdning og følelsenes makt. Randi Skaug, som er oppvokst et motivert steinkast fra her jeg sitter og skriver nå, snakker om å erstatte ”grue-seg”-følelsen med kongefølelsen. Tilstand er superviktig når du skal utrette noe, enten det er daglig dont eller spesielle anledninger. Men enda viktigere er holdning, holdning til å stå på, stå opp, stå i mot, jobbe videre når verden går deg i mot, når venner svikter, når tidligere sjefer dolker deg i ryggen, når pengene forsvinner og utgiftene stiger, når kundene ikke kommer og den enkleste utveien er offerrollen og bitterheten med dens fristende avstandssødme.

Over kr 100 000,- tar de best betalte motivasjonsforedragsholderne skriver Aftenposten. Det hadde vært mer interessant å vite hvor mye de tok pr. tilskuer og i hvilken grad de gjennom sitt foredrag klarte å økte tilskuernes ansvarlighet. For jeg tror de fleste er enig med meg i at økt bevissthet og ansvarlighet kan være verdt det mangedobbelte for en bedrift, for ikke å snakke om for hver enkelt av oss. For andre er kanskje kr 100 000,- motivasjon nok. ;)

God og ansvarlig helg!

Takk for at du deler.

Godt nytt år!

Det er årets siste mandag, og for alle som kjenner «Før det er helg….» så vet de at det er et sitat til motivasjon som da vanligvis publiseres. Men slike «siste»-dager er skapt til ettertanke og til takknemlig. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke alle lesere av «Før det er helg….» for besøkene i året som har gått, for alle kommentarer og bidrag og alle «Likes» og ikke minst delinger.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle mine kunder for et godt samarbeid i året som har gått. Takk for den tillit dere har vist meg og fortsetter å vise meg.

I går fikk jeg en liten ledig time og satte meg ned for å tenke over hva jeg har fått til i 2013 og ikke minst hva jeg ønsker å få til i 2014. Slike oppsummeringer og drømmestunder er alltid spennende og motiverende. Jeg oppfordrer dere alle til å sette dere ned og skrive en kort status, og ikke minst skrive en liste over de mål du ønsker å oppnå i 2014, personlig og forretningsmessig. Derfor blir siste utfordring herifra i 2013, et dobbeltspørsmål som du kan ta med deg inn i nyttårshelgen og grunne på, og som kan gi deg motivasjon og drivkraft til å gi det nye året en flying start. Er du klar?

Her kommer det:
Hva er det viktigste du får til i 2014 og hva er det som gjør akkurat dette så viktig?

Godt nytt år!
2013-blir-til-2014
Takk for at du deler.